Internett er skjebne før det er frihet

- et forsvar for en frigjørende teknologideterminisme

Lars Risan


Notat til universitetsprogrammet «Kommunikasjon: Teknologi og Kultur», Senter for teknologi og menneskelige verdier, Universitetet i Oslo

© Lars Risan. Distributed by www.AnthroBase.com.
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/R/Risan_L_04.htm. To cite, quote this address and the download date. Not for commercial use. Please do not remove this notice from digital or paper copies of this text.



Innhold

Will the Real Body Please Stand Up?
Globalisering og standardisering
Internettmaskinen
Teknologideterminisme eller ei
Om muligheten for politisk kontroll
Naturalisert materie
Den tragiske nølen
Kyberfriheten
Internett og det lokale

Referanser
Fotnoter



«Will the Real Body Please Stand Up?»

Fra Howard Rheingold, en av Internetts entusiastiske pionerer, har jeg hentet følgende sitat: «The Net interprets censorship as damage and routes around it.»1 Det er en del av visjonen til Internetts anarkister, kulturliberalister og individualister - visjonen om å skape et kulturelt rom hvor mangfoldet hersker, et rom med plass for heterogene, unike og avvikende uttrykk. Et rom for demokratisk og kreativ livsutfoldelse, et sted der både «gjennomsnittsmennesket» og de marginaliserte legitimt kan leve sine liv i møte med andre - uten at moralistiske bedrevitere bestemmer hva de har godt av å møte.

På hver sin måte diskuterer «feminist-ingeniøren» Sandy Stone og «nett-psykologen» Sherry Turkle i deres siste bøker hvorvidt «cyberspace» er - eller kan bli - et slikt mangfoldig rom (Stone 1995, Turkle 1996). Turkle diskuterer de mange nye identitetskonstruksjonene til unge mennesker som møtes i Internetts mange «skravlebokser», og hun viser hvordan eksperimenteringen med identiteter eller «subjektposisjoner» har vært berikende, eller til å med terapeutisk, for mange brukere. Sandy Stone er også opptatt de subjektposisjoner som leves og tillates på Internett. Hennes agenda er imidlertid mer direkte politisk enn Turkles. Der Turkle er empirisk opptatt av hvordan Internett kan ha «psykoterapeutiske» effekter, er Stone mer engasjert i hvordan Internett skal kunne bli et rom som «eies» og utformes av en heterogen befolkning heller enn av en kapitalistisk og/eller statlig forvaltning. For henne er det å skape et sant heterogent rom like mye et «teknisk» som et «politisk» spørsmål; det er til dels et spørsmål om å designe datasystemer som tillater mangfoldighet (og som også umuliggjør kapitalistisk dirigert «enfoldighet»).

I løpet av sommeren 1997 skrev jeg, inspirert av Stone, en søknad om å starte et forskningsprosjekt omkring denne problematikken. Følgende sitat fra prosjektbeskrivelsen illustrerer i hvilken retning jeg tenkte:

De tidlige virtuelle fellesskapene, fra tidlig 80-tall til tidlig 90-tall, var rent tekstbaserte. Gjennom språket er det her i stor grad brukerne som skaper det kulturelle rommet. De siste årene har imidlertid grafisk baserte systemer økt kraftig i popularitet ("Active Worlds" [ett av mange slike fellesskap/systemer] har over 200 000 deltagere). Mennesker møtes som avatarer - små "tegneseriefigurer" - som beveger seg i et tredimensjonalt rom. Dette kan ved første øyekast se ut som en utvidelse av de symbolske uttrykksmidlene; man får grafikk i tillegg til den tekstbaserte kommunikasjonen. De grafiske symbolene er imidlertid sterkt begrenset av hva de ulike systemene tillater. Brukernes grafiske uttrykk blir derved i stor grad definert av systemenes designere. En viktig side av doktorgradsprosjektet vil være å følge både designernes utvikling såvel som brukernes appropriering av nye grafiske uttrykksmidler. (Risan 1997a)

Jeg mener fortsatt at kampen om hvem som skal forme «cyberspace» er viktig. Stones arbeid for å lage systemer som ikke kan monopoliseres - før store firmaer kjøper opp og lukker de svarte boksene - er viktig. I løpet av høsten 1997 ble jeg imidlertid grepet av en tvil til prosjektet. Følgende eksempel kan illustrere hva tvilen dreide seg om:

Sandy Stone jobber som sagt med å lage systemer som muliggjør mangfoldige møter på Internett. Hun gjør blant annet dette ved at «labben» hun leder, The Advanced Communication Technologies Laboratory (ACTLab), utvikler et nytt datasystem for å danne virtuelle fellesskap. «Utopia», som systemet kalles, forutsetter imidlertid ikke bare at man, som med alle slike systemer, disiplinerer sin kropp (ved å sette seg ned foran en datamaskin og lærer de nødvendige ferdighetene for å operere den), og at man disiplinerer sin økonomi (slik at man kan kjøpe seg en datamaskin). Nei, det forutsetter at man oppdaterer sine ferdigheter og sin datamaskin til å møte de nyeste kravene til teknologi. «Utopia» tar ikke bare i bruk tekst og grafikk, det er også basert på lyd. Man snakker med andre mennesker, og ved hjelp av stereolyd kan man høre hvor de andre menneskene i det virtuelle rommet er. Det nye ved «Utopia» er altså også at den som vil være med i dette fellesskapet må skaffe seg det siste og kraftigste innen Microsoftbasert multimediateknologi. Før man eventuelt kan utvikle, hygge og forplikte seg i «Utopia»-baserte virtuelle verdener, må man altså akseptere «utviklingen», både med sin kropp og sin lommebok, eller om man vil, med sitt arbeid.

Det at kropp og materialitet ikke blir betydningsløst i virtuelle fellesskap er ikke fremmed for Sandy Stone. I sin artikkel Will the Real Body Please Stand up? skriver hun:

... much of the work of cyberspace researchers, reinforced by the soaring imagery of William Gibson's novel, assumes that the human body is «meat» - obsolete. As soon as consciousness itself can be uploaded into the network. The discourse of visionary virtual world builders is rife with images of imaginal bodies, freed from the constraints that flesh imposes. Cyberspace developers foresee a time when they will be able to forget about the body. But it is important to remember that virtual community originates in, and must return to, the physical. No refigured virtual body, no matter how beautiful, will slow the death of a cyberpunk with AIDS. (Stone 1991:113)

For meg ser det imidlertid ut som om dét mange «cyberspace-forskere» glemmer, ikke bare er de ekstreme kroppslige betingelser for å kunne leve på nettet - såsom at man må unngå å dø av AIDS, men også de mer trivielle problemene, såsom at mange av oss må anstrenge oss for å sette oss inn i en ny versjon av e-mailprogrammet «Eudora», når vi omsider var blitt fortrolige med den forrige versjonen.

For ACTLabs ingeniører og digitale kunstnere er «utviklingen» lett å glemme. De har maskiner og ferdigheter som gjør dens krav usynlig. For mange av oss andre minner utviklingen av stadig nyere datateknologi oss konstant om våre begrensninger, ja til og med vår avmakt. Spørsmålet mitt, når jeg spør hvordan Internett kan bli et mangfoldig og «demokratisk» rom , er derfor først å spørre hvordan vi skal bære oss ad for å leve med utviklingen av stadig ny datateknologi. Kan vi kontrollere «utviklingen», må vi legge oss langflate for den, eller finnes det en tredje vei?

Globalisering og standardisering

McDonald's er - som vi vet - en stor, internasjonal hamburgerkjede. Alle utsalgene må leve opp til en forholdsvis streng standard, både med hensyn til image, innredning og meny, kun med enkelte lokale variasjoner i menyen. I løpet av de siste årene har jeg blitt presentert for to måter å forstå dette tilsynelatende kulturimperialistiske nettverket på.

I) For det første kan man hevde, slik mange antropologer har gjort, at den meningen, den kulturen som eksporteres ikke er entydig. «McDonald's» betyr noe annet for russere enn for malayere. M-en kan, blant mange andre mulige fortolkninger, være et symbol på amerikansk livsstil på sitt mest fantastiske, eller den kan symbolisere amerikansk kommersialisme på sitt mest platte. Meningen eksporteres ikke, selv om det fysiske symbolet eksporteres.

II) Vitenskapssosiologen Susan Leigh Star forteller en historie som setter McDonald's hamburgerkjede i et annet lys (Star 1991). Star er av og til plaget av en bestemt type allergi.2 Hun er allergisk mot løk. Hun har derfor oppdaget noe ganske få av oss andre vet, nemlig at det er løk i de aller fleste av McDonald's produkter. Hun har også oppdaget at McDonald's bare selger «fastfood» så lenge man ikke utfordrer deres normal. Det å bestille om en hamburger uten løk kan ta tre kvarter. Dette ble plutselig et problem for henne når hun, ved en anledning, reiste sammen med en gruppe som bestemte seg for å ta lunsjen på en McDonald's restaurant. Når hun ble servert, var de hun reiste sammen med ferdige med å spise for en halv time siden (Star 1991:35).

I den første av disse måtene å forstå McDonald's på er mening og materialitet to adskilte størrelser. Det gjør hamburgerkjeden mindre imperialistisk. På kulturrelativt vis kan vi legge vekt på lokale forståelsers autonomi. I det andre eksempelet er det ikke bare et abstrakt subjekt som «fortolker» McDonald's, det er en kropp som møter kjedens sentraldirigerte standarder. Mennesket forholder seg til kjeden materielt såvel som semiotisk. Måten Star erfarer McDonald's på er som en spisende kunde. Det er en erfaring av å bli tvunget inn i en posisjon som funksjonshemmet kunde. Denne produksjonen av funksjonshemning eksporteres med McDonald's, og spesielt, selvfølgelig, der McDonald's har monopol (slik som når Greyhoundbussen fra Las Vegas til Los Angeles stopper for matpause ved en ensom McDonald's i ørkenen, og det ikke finnes et matalternativ på 100 miles avstand). En materiell struktur som McDonald's forutsetter et bestemt sett kroppslige ferdigheter. For at kroppene skal takle denne strukturen må de disiplineres. Stars allergi er en type kroppslig udisiplinerthet. Den straffes med den funksjonshemmedes marginalisering, og den kan ikke velges bort.

Det finnes mange lokale måter å forholde seg til McDonalds på. Susan Leigh Star kan bestille milk shake og pommes frites, og derved unngå løken, men allikevel få «fastfood». Vi er sjeldent helt maktesløse. Men når vi skal diskutere den type globalisering som McDonald's er et uttrykk for, så gjør det en viktig forskjell hvorvidt vi fokuserer på materier og kropper eller ikke. «Fortolkningsfrihet» erstattes ikke av «materiell determinasjon», men forholdet mellom relativ makt og relativ avmakt ser annerledes ut.

Jeg ønsker her å se på hvordan Internett disiplinerer materie og kropper. Det gir et annet bilde av den fortolknings- og uttrykksfriheten som mediet muliggjør, enn om man fokuserer utelukkende på de uttrykk og de meninger som formidles gjennom dette mediet.

Internettmaskinen

Internett er en måte å koble sammen datamaskiner på. For at Internetts mange millioner datamaskiner skal kunne kommunisere er det utviklet en rekke standarder. Disse standardene definerer både Internetts «trafikkregler» og størrelsen og formen på de «informasjonspakkene» som trafikkerer Internett. Det er mange standarder som må administreres. Disse standardene blir utviklet av en organisasjon som heter Internet Engineering Task Force. Denne organisasjonen består av en rekke arbeidsgrupper som står for den praktiske utarbeidelsen av standarder, jeg telte ca. 100 grupper p.r. 23/1-1998.3 Én gruppe arbeider med å lage en telefaxstandard for Internett, en annen jobber med å utvikle en «HyperText Transfer Protocol», for bare å ta to eksempler. Standardene blir vedtatt av den såkalte Internet Engineering Steering Group, med appellmulighet til Internet Architecture Board. Standardene blir så distribuert globalt av en forening, hvor alle kan bli medlem, som heter Internet Society.

Disse organisasjonene er ikke-kommersielle, men har tette kontakter til industrien. Internettstyret (the Internet Architecture Board) har tretten medlemmer, hovedsakelig fra amerikansk dataindustri. Lederen er for tiden Brian Carpenter fra IBM. Styret har et visst demokratisk innslag, ved at seks av dets medlemmer hvert år blir nominert av en «nominasjonskomite» fra Internet Engineering Task Force, og godkjent av det såkalte Board of Trustees i Internet Society. De seks medlemmene sitter så i styret i to år (neste år er det derfor de andre seks som byttes ut).

I tillegg til de tekniske standardene som dette ingeniør-byråkratiet administrerer og utarbeider, eksisterer det en rekke standarder som er knyttet til programvarer og til bruk. Måtene disse standardene eies, administreres og spres på er mye mindre formaliserte enn hva gjelder de rent tekniske standardene. Følgende eksempel illustrerer hva jeg tenker på:

For ett år siden brukte jeg et tekstbehandlingsprogram som het «Word 2.0». Jeg skrev like bra med det som jeg nå skriver med mitt nye program. I løpet av 1997 ble den maskinen jeg skriver på til daglig koblet på Internett, og jeg fikk en rekke kolleger som begynte å sende meg dokumenter. Disse dokumentene var i «Word 7.0» format, et format som mitt gamle «Word 2.0» ikke forsto. Jeg måtte oppdatere.

Det dette eksempelet antyder, er at hvis jeg vil være med på Internett er det enkelte standarder som det i praksis er nødvendig å følge. Det er ikke nødvendig fordi det finnes en sentral myndighet som definerer hvordan det skal være, men fordi det i løpet av de siste årene har blitt etablert en rekke konvensjoner. Disse konvensjonene er både tekniske og sosiale. Det at de er sosiale gir dem den kraften som mange sosiale konvensjoner har: hvis jeg bryter med dem risikerer jeg å bli ekskludert fra det sosiale fellesskapet. Jeg risikerer ensomheten. Deltagelse i fellesskapet er imidlertid en forutsetning for den jobben jeg har. Det er en forutsetning for de fleste som bruker tekstbehandling. Det at konvensjonene er tekniske betyr at det å «bryte» eller «følge» dem i liten grad et spørsmål om min egen kreative fortolkning av dem. Jeg kan ikke presse konvensjonene ved å åpne et Word 7.0 dokument i programmet Word 2.0. Et Word 7.0 dokument lar seg absolutt ikke åpne i et Word 2.0 program. Dette dokumentet eksisterer ikke for meg som noe annet enn «36Kb» på harddisken før jeg har den rette softwaren. Konformitet versus nonkonformitet er altså ikke et spørsmål om tøyelige fortolkninger, eventuelt liberale kolleger, det er et absolutt, teknisk sprang.4

I noen grad er konvensjoner som bruken av Microsofts Word 7.0 definert nedenfra, som et kollektivt resultat av mange brukeres valg. I stor grad er de definert ved at et par amerikanske selskaper, slik som Microsoft, har skviset ut konkurrenter og etablert seg i en hegemonisk posisjon i markedet. Det finnes eksempler på aktive forsøk på å unngå at en softwarestandard blir eiet og definert av en bestemt produsent. Etableringen av en (ny) standard for «tredimensjonale» rom på Internett, «VRML-standarden», er et slikt eksempel. Den nye VRML-standarden, VRML 2.0, ble utarbeidet ved at den såkalte VRML Architecture Group annonserte et Request-for-Proposals januar 1996. Seks forslag ble mottatt og debattert i to måneder, før et system ble valgt i et «demokratisk valg» - hvor alle som var interessert hadde anledning til å stemme. De seks forslagene kom alle fra amerikanske firmaer, og de 193 personene som benyttet seg av stemmeretten kom - selvfølgelig - i overveiende grad fra dataindustrien og informatikkinstitutter, først og fremst i USA, men også med innslag fra Europa og Japan. (Det bør kanskje legges til at systemet til Silicon Graphics Inc. vant valget, og at historien som gir dette systemet demokratisk legitimitet - gjenfortalt ovenfor - i detalj er lagt ut på nettet nettopp av Silicon Graphics, (se http://vrml.sgi.com/moving-worlds/)

Måten VRML- standarden er blitt definert på er langt å foretrekke fremfor måten Microsoft, gjennom en lang rekke snuskete triks, har etablert sitt eget produkt, Windows og MSDOS, som standard operativsystem på PCene. For en «sluttbruker» i et hjørne av Internett er det imidlertid ikke så stor forskjell på hvorvidt en sosioteknisk standard er definert «ovenfra» eller «nedenfra», eller på hvorvidt en standard er forvaltet av en offentlig institusjon eller eid av et privat firma. Kanskje får jeg et bedre produkt når en rekke eksperter har foretatt et demokratisk valg mellom alternative standarder, men jeg må like fullt overgi meg standardene. Å utfordre dem medfører umiddelbar ekskludering. Den ensomme i internettets tidsalder er ikke økofilosofen som bor i en hytte på Hallingskarvet, det er den som har Word 2.0 på PCen sin når alle andre har Word 7.0. Hvis jeg vil kommunisere med mennesker på Internett må jeg kjøpe standardene (jeg betaler faktisk for dem), hardwarestandardene såvel som softwarestandardene, de «nedenfra» såvel som de «ovenfra» definerte standardene. Standardene kan ikke «approprieres», kan ikke gjøres «mine», uten å gjøres meningsløse.

Internett, med dets millioner av datamaskiner, dets kabler og dets satellitter, kan sammenlignes med for eksempel en sykkel. Internett er i en viss forstand én maskin. Som i en sykkel, må dets deler være tilpasset hverandre. Hvis gjengene i kjedekassa er i tommer, så går det dårlig å skru inn en metrisk skrue. Ulikt en sykkel må imidlertid Internetts deler tilpasses mer enn rent tekniske standarder, de må også tilpasses «sosialiseringer» med tekniske følger, for eksempel det at jeg trenger «Word 7.0» og «Windows» i en del av kommunikasjonen med mine kolleger.

Skal man være en del av Internett er det imidlertid ikke nok å kjøpe en maskin og et sett standarder, og så tro at man derved har tilpasset seg. Internett er også basert på en «standard» som er prosessuell, en standard som er en type endring; jeg tenker på den rivende utviklingen av ny datateknologi. Fra begynnelsen av det 20. århundrede til omlag 1980 har kostnaden for å gjøre en gitt regneoperasjon sunket med en million ¥ million (en «billion») ganger (Moravec 1987), og selve økningen i kapasitet øker. Hans Moravec, en av de mange informatikerne som er fascinert av denne utviklingen, skriver; «It once took 30 years to accumulate a thousandfold improvement; in recent decades it takes only 19.» (ibid., side 193) Moravec, som forsker på kunstig liv, og som mener at datamaskiner vil overgå mennesker i «datakraft» «very early in the 21 century», er bare en av mange informatikere som er fortryllet av denne utviklingen. Hvis utviklingen innen bilindustrien hadde vært like rask som innen dataindustrien, fabulerte en annen kunstig liv-forsker, så ville en 1950-talls Rolls Royce i dag kostet 50 øre og veid to gram, og fortsatt vært en Rolls Royce! En tredje kunstig liv-forsker håpet han «kunne leve lenge nok til å se alle de kule tingene som ville skje i fremtiden» (se Helmreich 1995). Men det er ikke bare relativt eksotiske kunstig liv-forskere som er fortryllet av datateknologiens utvikling. Hver muskelfiber, hver nervefiber og hver optiske fiber i dataindustrien - fra chips-produsenten Intel Corporation til bladet PC nytt - er rettet inn mot og tilpasset den enorme økningen i datamaskinenes kapasitet. To typer stoff er gjengangere i alle datablader. For det første er det testen av siste modells overlegne pris/ytelse kapasitet (Pentium II, 300Mhz MMX, 24* CD rom til 18.000,- !). For det andre er det reportasjer om de siste nyvinningene fra laboratoriene, «bio-computation», datalagring på atom nivå... Mange nye og revolusjonerende teknologier ligger i startgropa, prosesskapasiteten nærmer seg ingen endelig grense! Økningen av datamaskiners kapasiteter er fortsatt økende og vil være det i overskuelig fremtid!

I en reportasje i Business Week om Intels «eventyrlige» vekst (Intel har kapret 90% av mikroprosessormarkedet, solgte for 27.5 milliarder dollar i 1997, tjente $8.1 milliarder - en økning på 56% fra 1996 - og brukte $4.5 milliarder på nye fabrikker) sier Intels president, Craig R. Barrett,

''It's a risk to go out and spend billions of dollars on these manufacturing plants,'' [...] ''But if we didn't, we couldn't possibly reap the benefits. We're going down the road at 150 miles per hour, and we know there's a brick wall someplace, but the worst thing we can do is stop too soon and let somebody else pass us.'' (Business Week, 22. Desember, 1997)

Denne utviklingen angår de fleste brukere, ikke bare de som er «hekta» på siste nytt. Når jeg må bytte fra Word 2.0 til Word 7.0 for å kunne motta Word-dokumenter som mine kolleger sender meg, så må jeg også bytte datamaskin. Det nye programmet er mye større enn det gamle, kanskje 5 ganger så stort. Det fyller min gamle maskin til randen, enda den bare er noen få år gammel. Hvis jeg kan tillate meg å være litt spekulativ: Dette er ingen tilfeldighet. Microsoft passer selvfølgelig på å lage det nye programmet mye større enn det forrige, slik at jeg må kjøpe ny PC. Den nye PCen er fortsatt en DOS/Windows maskin, og den har også plass til mange andre Microsoft programmer, som den nye «Internett utforskeren», samt det nye E-postprogrammet - som har betydelig bedre kapasitet enn det forrige, slik at jeg og mine kolleger kan sende hverandre mer avanserte dokumenter, slik at noen om et par-tre år sender meg det første «Word 10.0» dokumentet, som mitt da avlegse «Word 7.0» program ikke forstår...

Software- og hardwareprodusentene lever i symbiose. Intel og IBM produserer maskiner som er tilpasset Microsofts operativsystem, og Microsoft passer på å gjøre de nye applikasjonene så store at man trenger ny datamaskin når man oppgraderer softwaren. Den enes nyvinninger skaper behovet for den andres nyheter. Internett forsterker denne symbiosen ved at de sosiotekniske konformitetskrav jeg beskrev ovenfor gjør det umulig for en internettbruker å være fornøyd med sin gamle PC (som imidlertid kunne fungert utmerket alene). Internett er dataindustriens mest effektive verktøy for å innrullere databrukere i den «halsbrekkende utviklingen» den lever av og for. Denne innrulleringen har en bestemt semantisk/politisk implikasjon: Vi bør strengt tatt slutte å snakke om «brukere» av Internett, av internettmaskiner finnes det kun «forbrukere». Datamaskiner er ikke investeringer. De er, som blyanter og papir, forbruksvarer.

Å være del av et fellesskap - Internett fellesskapet - hvor deltagelse forutsetter at man aksepterer og henger med i en «utvikling» som man selv ikke kan utfordre, er å være med i en type «skjebnefellesskap». Det er en svakere form for skjebne enn den de gamle grekerne forestilte seg: man kan velge å ikke delta i dens fellesskap. Men hvis man vil være med i fellesskapet må man akseptere dets skjebnens premisser, i motsatt fall blir man ekskludert, ikke på grunn av streng «moral», men på grunn av teknisk inkompatibilitet. Denne skjebnen - internettskjebnen - er en konservativ størrelse. Dataindustrien konserverer sin egen posisjon ved å reprodusere en bestemt form for teknisk endring.

Teknologideterminisme eller ei

Det ovenstående argument kan synes å være et teknologideterministisk argument. Teknologideterminismen har vært en utbredt forestilling i det 19. og 20. århundre. Den formuleres ofte svært abstrakt, så som i følgende boktittel: «Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism» (Smith & Marx, red. 1994) Denne artikkelen forsvarer ikke en slik teknologideterminisme. Jeg har aldri skjønt hvordan et abstrakt begrep som «teknologien» kan determinere det like abstrakte «historien» eller «samfunnet». Det er ikke noe galt i å bruke abstrakte begreper, men en slik kausalitet mellom dem er et godt eksempel på det Bateson kalte «misplaced concreteness» (Bateson 1972:64), på reifisering. Det er en reifisering som gjør uklare abstraksjoner til virkelige objekter, og derved også trekker objektive grenser mellom dem. «Teknologien» er ikke én ting, og mennesker forholder seg ikke til teknologier på en entydig måte. Hvis vi skal snakke om «teknologideterminisme», så bør vi snakke om bestemte teknologiers makt i forhold til bestemte samfunn.

Jeg vil altså ikke forsvare en teknologideterminisme forstått som en teknologi som er adskilt fra, og kausalt determinerende for «samfunnet». Allikevel vil jeg bruke ordet «teknologideterminisme» om Internett, akkurat som jeg har brukt ordet skjebne. Dette kan være risikabelt, det kan skape gale effekter, såsom en antagelse om at jeg er på jakt etter en fast grunn, en første beveger i en sosiologisk «stor fortelling», som jeg kan redusere mangfold og kompleksitet til. Det er ikke meningen. Jeg forstår «teknologi» like mye som et sosialt og kulturelt fenomen som et rent teknisk fenomen (noe det jo etymologisk sett er grunnlag for, ettersom tekne kan oversettes med «ferdigheter» og logos med «kunnskap»). Det jeg argumenterer for er at et bestemt, relativt globalt, teknologisk (eller om man vil «sosioteknisk») system - Internett - legger sterke føringer på et relativt lokalt teknologisk «system» - Internett slik det brukes for eksempel på Universitetet i Oslo. Denne determinasjonen er ikke universell og prinsipiell. Den er historisk spesifikk, skapt i en bestemt tid, og den vil ha sin avvikling. Internett er en type teknologideterministisk system. Jeg tror vi trenger å si det, og jeg skal komme tilbake til hvorfor nedenfor.

Som et motargument både mot generell teknologideterminisme og den historisk spesifikke determinisme jeg snakker om, kan man anføre en type sosialkonstruktivistisk argumentasjon, slik for eksempel teknologi-sosiologen Wiebe Bijker siteres i Aftenposten: «det er [...] galt å tro at man ikke kan endre og styre teknikken i den retning samfunnet ønsker» (Aftenposten 1998a). Eventuelt kan man hevde, uten å akseptere Bijkers skille mellom «teknikken» som styres og «samfunnet» som styrer, at teknologi er politikk, og at vi må utvikle en teknologipolitisk konstitusjon som gjør det mulig, slik Francis Sejersted skriver, å «styre utviklingen» (Sejersted 27:1997).5 I de neste avsnittene skal jeg se på hvorvidt det jeg kaller internettskjebnen kan kontrolleres politisk og demokratisk.

Om muligheten for politisk kontroll

Til en viss grad former politikere og andre innholdet i det som serveres på Internett. De lærerne som laget «Kidlink» har for eksempel prøvd (og har i stor grad lykkes (Ebeltoft 1997)) å lage et elektronisk, kulturelt rom hvor barn og ungdom kan treffes på måter som er både morsomme, utviklende og lærerike. Amerikanske myndigheter har på sin side forsøkt å hindre barn og ungdoms tilgang til internettpornografi - ved at 16 åringer kun kan trykke «enter this exiting XXX site!!!» etter at de har blitt gitt muligheten til å lese (med liten skrift) at man må være over 18 år for å trykke «enter». Dette er kanskje mindre vellykket.

Som VRML-valget illustrerte er den demokratiske kontrollen med selve de tekniske standardene imidlertid nødt til å bli relativt begrenset. Man må være spesielt posisjonert for å ha noen som helt mulighet til å kunne vurdere en teknisk standard før den blir allment utbredt. Hva så med den utviklingen som gjør at datamaskiner fordobler sin kapasitet ca. hvert annet år? Hvordan kan denne styres politisk? Jeg tror det er vanskelig. Følgende tankeeksperiment illustrerer hvorfor.

La oss si at det i 1982 eksisterte en global, demokratisk valgt «teknologiregjering» (den måtte være global, «Big Politics», for at den skulle kunne styre det som var i ferd med å bli et globalt nettverk). Regjeringen fant, etter å ha blitt konfrontert med diverse NGOs, samt lobbyister fra dataindustrien, at nye systemer skulle tillates bare hvis de fulgte bestemte tekniske krav. Disse kravene var slik formulert at de ikke bare satte krav til hva som forgikk i Intel og IBMs laboratorier, de var formulert slik at også den maskinen Steve Jobs og Steve Wozniak utviklet hjemme i sin garasje ble ulovlig (uten at noen hadde forutsett dette, «Apple» var jo ikke funnet opp). Steve Jobs' venner syntes imidlertid «Apple» var en suveren maskin, og en lokal, svart produksjon av «Apple» kom igang. Denne produksjonen ble forsøkt straffet med bøter og inndragelser, men var, som med hjemmebrenten i Trønderlag, vanskelig å få has på. Andre av Jobs' og Wozniaks venner forsøkte å få «Apple» godkjent i den internasjonale teknologiregjeringen, men det var vanskelig å bli hørt uten å ha en stor lobbyorganisasjon (f.eks. IBM) i nakken.

Det jeg har forøkt å illustrere med dette eksempelet, er at en politisk styring av en global teknologi også må være global, og derved sentralistisk. Den kan heller ikke nøye seg med å regulere de mektige aktørenes bevegelser, den må også regulere de små brikolørenes initiativ: Det som nå er firmaet «Apple» (som hadde ca. 15.000 ansatte på sitt største) begynte i Steve Jobs garasje. Men derved vil den også konsolidere de etablerte aktørenes makt, slik norsk alkohollovgivning støtter vinmonopolet. At en slik politisk organisering i overskuelig fremtid vil støttes av Europa og spesielt av USA tror jeg er tvilsomt: Som Michael Menser og Stanley Aronowitz skriver "American culture is technoculture, from the boardroom to the bedroom. Truckers and cyberpunks, rap musicians and concert pianists, even hippies and the Amish all employ technologies in such a way that their cultural activity is not intelligibly separate from the utilization of these technologies." (Menser & Aronowitz 10:1996) Det spesielle med den amerikanske «teknokulturen» er at den er særlig verdsatt. De senere årene er dette blitt synliggjort ved at de humanistiske og samfunnsfaglige studiene av teknologi og vitenskap (et marginalt studiefelt i Norge) har blitt et offentlig anliggende i USA, et tema for avisenes førstesider. Å problematisere teknologien og vitenskapens rolle i USA er å problematisere en amerikansk identitet, det angår dem alle. (Se (Moser og Brenna 1996) for hvordan utstillingen «Science in American Life» ble et kontroversielt tema i amerikansk offentlighet.) Den amerikanske teknologien har sine helter, såsom Thomas Edison, Henry Ford og «hackerne» Jobs og Wozniak. Det bildet jeg har tegnet ovenfor gjør imidlertid disse heltene til potensielle skurker - og en global, sentralistisk statsmakt til et legitimt styre. Det kommer ikke til å skje med USAs velsignelse. Det tror jeg er bra (uansett hva jeg måtte mene om amerikansk tro på teknologi og vitenskap); for at denne statsmakten skulle bli effektiv, måtte den bli sentralistisk en grad at den ville nærme seg det totalitære.

Så «internettmaskinen» er altså en form for skjebne, det har jeg i hvert fall gjort så godt jeg kan for å sannsynliggjøre. Med dette mener jeg ikke å si at det ikke er noe vi som enkeltpersoner eller som lokalsamfunn kan gjøre i forhold til Internett, at vi bare må legge oss langflate for utviklingen. Men det vi gjør i forhold til Internett, det gjør vi best når vi innser i hvilken grad det er deterministisk. Det at noe er skjebne, betyr ikke at det ikke er noe man kan gjøre selv, i forhold til denne skjebnen.

Det finnes mange måter å forholde seg til Internett som skjebne på, måter som kan ha mer og mindre ønskede politiske og personlige konsekvenser. For å presentere noen av disse måtene, har jeg gjort verden enkel og delt den inn i tre deler, dvs. tre «holdninger» som man kan ha i forhold til Internett. Jeg har kalt disse «forelskelsen» (Med den tilhørende «forakten», som jeg imidlertid ikke går inn i, den er stort sett en logisk negasjon av forelskelsen), «den tragiske nølen» (her skal jeg diskutere IT og norsk skolepolitikk), og «kyberfriheten» (dette er, ubeskjedent nok, mitt - og andres - forslag til en vei ut av uføret).

Naturalisert materie

Forelskelsen i - såvel som forakten for - teknologien er kjente posisjoner, teknologioptimisten versus teknologipessimisten, modernisten versus romantikeren. Disse posisjonene er ikke nødvendigvis inkompatible motsetninger. Man kan, slik Berman skisserer, godt være en ambivalent modernist (Berman 1982). Internett har sine entusiastiske, om enn ambivalente talspersoner. Når Internett omtales med slik entusiasme, er ofte det å kunne kobles «direkte» på cyberspace et ideal. Jeg skal i det følgende dvele litt ved denne språkbruken. Her ser alle de materielle forutsetningene jeg har skissert ovenfor ut til å ha forsvunnet.

Med sin roman Neuromancer visualiserte William Gibson hva en slik «direkte» tilkobling til cyberspace kunne bestå i. Følgende eksempel fra romanen illustrerer:

«Case [dvs. romanens helt] jacked in.»
Litt senere logger han seg inn på Mollys, sin kvinnelige elsker og kollegas, persepsjon, hennes «sensorium»:
«For a few frightened seconds he fought helplessly to control her body. He then willed himself into passivity, became the passenger behind her eyes. [...] Her body language was disorientating, her style foreign. She seemed continually on the verge of colliding with someone, but people melted out of her way, stepped sideways, made room.
«How you doing, Case?» He heard the words and felt her form them. She slid a hand into her jacket, a fingertip circling a nipple under warm silk. The sensation made him catch his breath. She laughed. But the link was one-way. He had no way to reply.» (Gibson 1984:72)

Case, helten, kobler seg på nettet uten å bruke sine hender, øyne eller andre sanser (og tilhørende tastatur og skjerm). Han plugger så og si en jack-plugg inn bak øret. (Romanen angir klokelig nok ikke hvordan dette gjøres i praksis.) I en kronikk i Dagbladet beskriver Morten Søby denne tilkoblingen på følgende måte: «Romanen beskriver hvordan mennesket kobles direkte på et globalt datanett og legger ut på «reise» via dataveiene.» (Søby 1996, min utheving) Denne språkbruken, «mennesket kobles direkte...», er ikke uvanlig når Gibsons Cyberspace omtales. Det er en språkbruk som både aksepterer og illustrerer hvordan Gibson forstår mennesket som et sinn (eller en hjerne) som befinner seg inni en kropp Denne kroppen står «mellom» dette mennesket og verden. Kroppen er en ren container som hindrer vår direkte kontakt med omverdenen. «Mennesket» beholder sin identitet helt perfekt uten denne kroppen. «Case» er en rent abstrakt «informasjonsstruktur». Han er et menneske inni mennesket, bits og bytes i hjernen, en homonculus som titter ut på verden gjennom øynene, kroppens «vinduer». Case er derfor den samme Case når han er i cyberspace som når han er i sin egen kropp. I cyberspace kan Case oppleve hvordan det er å ha kvinnekropp (uten at han blir noe mindre mann av den grunn): Han kan oppleve hvordan Molly opplever sin egen kropp. Men «han» er fortsatt den uforanderlige «Case», «Molly» er «Molly», og Mollys kropp er et objekt de begge (eller i hvert fall Case) opplever som noe annet enn dem selv, selv om de begge opplever den «innenfra».

Når Case kan forbli den samme etter å ha forlatt sin egen kropp, er kroppen, eller i hvert fall dens betydning, i William Gibsons verden blitt usynlig. Det er noe av det samme som skjer når Internetts entusiaster ganske ensidig fokuserer på hvilke muligheter til personlig utfoldelse Internett tilbyr. Det som kreves av kroppslig, materiell og økonomisk disiplinering før man kan begynne å eksperimentere med alternative subjektposisjoner er blitt usynlig. Denne usynligheten, eller «gjennomsiktigheten» i Dreyfus ord (Dreyfus 1991), er forståelig. Den er verktøyets gjennomsiktighet. En dreven husfar, for eksempel, er ikke oppmerksom på kjevla når han baker. Han er oppmerksom på deigens konsistens, kjevla er noe han bruker ikke bare for å handle i forhold til deigen, men også for å sanse eller oppleve deigen. Kjevla, når den er i kyndige henders bruk, er en del av det handlende og sansende subjekt, heller enn en del av dette subjektets opplevde omverden (Risan 1997b, Sinding Larsen 1993). Kjevla er, kan man si, like naturlig som natt og dag. Men for at kjevla skal bli en naturlig må den naturaliseres (jf. Star 1994). Dette krever trening, og det krever hele den materielle og kulturelle kontekst som gjør det mulig, for eksempel, for en mann å kjevle pepperkakedeig.

Naturalisering kan være problematisk, når noen tar dét som en selvfølge, som for andre er en stor - eller til og med uoverstigelig - hindring (for eksempel når et stort flertall av en befolkning tar McDonald's løk som en selvfølge, og derved gjør et måltid problematisk for en løkallergiker). Men naturalisering er (naturligvis!) også en helt nødvendig prosess. Den gjør det mulig for oss å sette et ben foran det andre uten at vi må konsentrere oss om hva vi gjør når vi går, den gjør det mulig å flytte foten fra gassen til bremsen uten å planlegge hva vi gjør før vi bråbremser.

Det kan være problematisk å snakke om verktøyet som «gjennomsiktig». Det gir inntrykk av at det finnes et selv eller subjekt bak verktøyet, som ser gjennom dette verktøyet, på samme måte som Case så ut på verden gjennom øynene til Molly. Og som nettopp eksempelet med Case og Molly illustrerer: Hvis verktøyet ikke er en del av selvet, så er ikke våre sanseorganer heller det (Case ser også «gjennom» sine egne øyne). Dette fører til at selvet krymper innover i kroppen i en uendelig regress: Hvis ikke øynene er en del av selvet, så er det vanskelig å hevde at hjernens synssenter er det (her skjer det, kan man hevde, bare en videreprosessering av «synssignalene»). Da står vi, i høyden, tilbake med en cartesisk sjel et sted i hjernebarken.

Jeg er enig med de som hevder at vi forholder oss «direkte» til verden (J. Gibson 1979). Når «jeg kjevler kakedeig», så gjør jeg det. Jeg opplever ikke det å kjevle som «å holde i en kjevle som kjevler kakedeig». Jeg er i direkte kontakt med kakedeigen, og dette jeget inkluderer kjevla. Poenget mitt er altså ikke at vi ikke kan være i «direkte» kontakt med cyberspace eller andre rom. Poenget er at vi alltid er i direkte kontakt med våre omgivelser. Vi er derfor ikke i mer direkte kontakt med cyberspace når vi unngår kroppen ved å koble elektroder rett på hjernebarken. Vi er i direkte kontakt med cyberspace bare når vi har naturalisert kroppen, interfacet og alle de økonomiske og kulturelle forutsetningene som må være på plass før vi kan slutte å vie vår oppmerksomhet til disse forutsetningene.6

Disse naturaliserte forutsetningene er det lett å glemme når man selv er i en posisjon hvor de nettopp er naturalisert. Blant de mest frelste cyberentusiastene er de forsvunnet ut av sikte i den grad at de kan forestille seg at det å være direkte koblet opp mot cyberspace kan være menneskets endelige seier over naturen, det moderne fremskritts endepunkt hvor kroppen er overflødig.

Det er imidlertid ikke bare de mest frelste «cyberpunkerne» som i sin jakt på fremskrittet ikke tar de materielle forutsetningene for Internett- det jeg har kalt internettskjebnen - alvorlig. I neste seksjon skal jeg ta for meg et mer politisk sentralt eksempel på problemer som oppstår når man vil høste av Internetts goder uten at man skjønner hva Internett krever. Vi skal til norsk skolepolitikk.

Den tragiske nølen

I Brundtland-regjeringens «IT i norsk utdanning. Plan for 1996-99» argumenteres det for viktigheten av å satse på IT i utdanning og opplæring. Dette begrunnes blant annet med følgende:

«Norge har ambisjoner om å ha et utdanningssystem som er blant de fremste i verden, både når det gjelder kvalitet og innhold. Vi ser nå hvordan andre land målbevisst satser på å introdusere IT i utdanning og opplæring både som generelt verktøy og som hjelpemiddel i læringsprosessene. Norge må ikke bli hengende etter i denne utviklingen. Norske elever, lærlinger og studenter må ikke komme i den situasjon at de står svakere i kunnskaper og ferdigheter enn elever fra andre land.» (IT i norsk utdanning, plan 1996-1999, min utheving)

Regjeringens IT-satsing i skolene er i praksis nedfelt i læreplanene som fulgte med Reform 94 og som alle skolene i prinsippet skal etterleve. For de videregående skoler (jeg er ikke sikker på hvordan situasjonen er i grunnskolene) kreves det ikke bare at det skal opprettes egne IT-fag, det kreves også at bruk av IT skal integreres i alle fag. Men samtidig som skolene på denne måten pålegges å henge med i «utviklingen», mangler bevilgningene. I forbindelse med Reform 94 bevilget staten et engangsbeløp til innkjøp av PCer til de videregående skolene, men all drift, vedlikehold og oppdatering av disse maskinene må finansieres ved at skolene kutter i andre deler av sine budsjetter. Får å få litt bedre innblikk i situasjonen besøkte jeg Berg videregående skole i januar 1998 og snakket med IT-ansvarlig Ingvild Nilsen.

Berg videregående skole har ca. 370 elever, og to PC stuer med 13 PCer (hvorav en til læreren) i hvert rom. Med disse maskinene kan undervisningen i de obligatoriske IT fagene gjennomføres, men det er ikke nok maskiner tilgjengelig til å også kunne integrere bruk av IT i de andre fagene. I forbindelse med denne integrasjonen er ikke problemet bare manglende maskiner, men også manglende kunnskap. Lærerene i de ulike fagene har ikke fått noen systematisk opplæring eller annen introduksjon i hvordan IT kan brukes i deres fag. «Behovet» - i hvilken grad og hvordan det i det hele tatt er et behov - for IT i fag som for eksempel historie, norsk, matematikk og engelsk er ikke definert nedenfra, basert på lærernes og elevenes egne vurderinger. Det er definert ovenfra, på Arbeiderpartiets ønske om ikke å bli «hengende etter i utviklingen».

Berg videregående skoles PCer er ca. 3 år gamle. Når de ble innkjøpt av skolesjefen var de maskiner med god kapasitet (486, 66 Mhz, 365 Mb disk og 8 Mb RAM). Disse maskinene kunne fungert utmerket også i dag forteller Nilsen meg. Problemet på skolen er imidlertid at elevene ofte gjør lekser på maskinen de har hjemme, for så å ta med seg det elektroniske hjemmearbeidet til skolen på diskett. Hjemme har de gjerne Microsofts «Windows 95» og «Office 97». Hvis skolen skal kunne ta imot elevenes hjemmearbeider må de altså oppdatere. Dette har de nå gjort, med den konsekvens at de nye, enormt store Microsoft-programmene fyller maskinene til randen. Maskinene blir derfor langsommere, noe skolen har forsøkt kompensert ved å putte mer RAM inn i maskinene. Men det rommet disse tekniske oppdateringene gir vil snart spises opp av nye programmer, og skolens maskiner har toppen halvannet år igjen før de er totalt utdatert (mange ville si de var utdatert i dag, de kan for eksempel ikke kjøre de mange nye multimedia-applikasjonene som er tilpasset mange ulike fag). Når den dag kommer at Berg skole må kjøpe nye PCer, kan ikke nyinvesteringene gjøres ved at det kuttes enda mer i skolens øvrige budsjetter. Da må staten eller Skolesjefen trå til med et nytt skippertak.

Nedenifra, gjennom elevene, er altså Berg videregående skole utsatt for de samme sosiotekniske konformitetskrav som gjorde at jeg måtte bytte fra «Word 2.0» til «Word 7.0». På vei ut fra den ene av Berg skoles PC-stuer er IT-ansvarlige og jeg enig om at det hadde gjort livet enklere hvis skolen kunne hatt sin egen standard, slik at man ikke hadde behøvd å oppdatere til Microsofts siste produkter, men vi innser begge at det ikke finnes noe slikt alternativ til Bill Gates og Microsoft. Og når skolen nå også knytter sine maskiner til Internett, så blir en slik drøm om en lokal standard meningsløs. (Det ville forøvrig være uhørt - i øynene til mange elever, foreldre, resten av skoleverket, og den brede offentlighet - om de ikke knyttet seg til Internett, og med god grunn kan man hevde: Den kunnskapen som kan hentes fra Internett, og de relasjoner som kan bygges gjennom det, er jo en av de store mulighetene som IT tilbyr skolene.)

Ovenifra er skolene utsatt for en politikk som prøver å leve opp til en «utvikling» som «Norge ikke må bli hengende etter» (og som til stadighet kommer til uttrykk i den offentlige debatt). Jeg skal dvele litt ved denne bekymringen for å bli «hengende etter utviklingen».

En slik bekymring er det lett å betrakte som et uttrykk for teknologideterminisme. «Utviklingen» er jo her tilsynelatende en ekstern bevegelse - det Moderne Fremskrittet. Troen på denne utviklingen kan, som Menser og Aronowitz skriver, forstås som et uttrykk for «the Western obsession with the question of causality» (Menser og Aronowitz 22:96). Den teknologiske utviklingen er «årsaken» i denne enhetlige, kausale kjeden. Det eneste vi både kan og må gjøre er å henge med på denne rekken av årsaker og virkninger fordi den også er en frelseshistorie. Den som blir «hengende etter» er fortapt. Heidi Arnesen, leder i det regjeringsoppnevnte «Ungdommens IT-forum», uttrykker denne angsten: «IT-toget går nå. Politikere, byråkrater og skoleverket må kaste seg på slik at ungdom blir i stand til å takle fremtidens utfordringer.» (Aftenposten 1998b)

Den teknologideterministiske frelseshistorie synes å være et ganske klart premiss for angsten for å bli «hengende etter». Allikevel tviler jeg på at denne angsten er et uttrykk for at man aksepterer teknologideterminismen. Jeg synes heller den er et uttrykk for det motsatte. Den uttrykker et ønske om å bryte med determinismen, et ønske om kontroll og styring av utviklingen, muligens med et innslag av panikk overfor tanken om at man kanskje ikke skal lykkes og derved vil bli kjørt over av en «megamaskin». Dette blir kanskje tydeligere når vi ser på mer positive formuleringer av angsten for å bli «hengende etter», slik Dagbladet skriver i en ingress til en kronikk av Morten Søby: «Nå gjelder det å bevege seg i forkant av kyberkulturen» (Dagbladet 1996). Ved å være i forkant av kyberkulturen kan vi forme utviklingen, vi er dens herrer. Vi blir ikke overkjørt av en megamaskin. Vi har kontroll.

Parallelt med at politikerne altså strever etter å ha kontroll over utviklingen, tar de ikke over seg at det de faktisk ber om er at skolene knytter seg opp til et teknologisk system som i kraft av sin mektige materielle determinisme legger beslag på store ressurser, både nå og langt inn i fremtiden. Det er derfor jeg har kalt den holdningen som norsk IT- & skolepolitikk er et eksempel på for en «tragisk nølen». Den klassiske tragedien er historien om den tapre men håpløse helten som prøver å bekjempe skjebnen. Den tragiske nølen er et resultat av at noen vil knytte seg (eller oss) til et teknologisk system som, for oss og for tiden, vikler oss inn i et utvikling som er skjebne. At utviklingen er en skjebne som de må gi seg over for, og som krever store materielle og menneskelige resurser, er de imidlertid ikke villige til å innrømme.7 Det gjelder å ikke bli hengende etter - bli produkter av - denne skjebnen, og vi har «et utdanningssystem som er blant de fremste i verden» (IT i norsk utdanning) hvis vi ligger i forkant av den.

Kyberfriheten

Ovenfor har jeg presentert «forelskelsen» og «den tragiske nølen» - ingen av dem som noe ideal. Jeg har spart mitt forslag til en vei ut av uføret til slutt. Jeg skal begynne med å gjenfortelle en historie som Michael Zimmermann forteller om Martin Heidegger (jfr. Risan 1997b).

Den tidlige Martin Heidegger var en typisk 30-talls sivilisasjonpessimist og teknologideterminist. Zimmermann skriver: «...from Heidegger's point of view, no ... [rational] human discourse could have any effect on the outcome of the technological era. Modern technology was not the consequence of human action, and thus could not be essentially changed by such action.» (Zimmermann 1990:218) Imidlertid endrer Heidegger senere sin innstilling:

After World War II, ... when [Heidegger] realised that the German 'revolution' had completely failed, he had to come to terms with the fact that the technological epoch was not nearly at its end, but instead was only just beginning. Given that this epoch might last five hundred years, Heidegger's later remarks became more tempered and reserved. (1990:218)

Heidegger formulerte sin etterkrigsforståelse av hvordan vi burde forholde oss til den moderne teknologien som et koan, et tilsynelatende paradoksalt vers som ikke kan løses «rasjonelt», men som krever at man bryter gjennom, «transcenderer», en bestemt rasjonalitet. Koanet er for meg temmelig uforståelig, det er Zimmermanns fortolkning av det som har gjort inntrykk:

Instead of trying to "solve" the problem of modern technology by furious actions and schemes produced by the rational ego, ... Heidegger counseled that people learn that there is no exit from that "problem". We are cast into the technological world. Insight into the fact that there is no exit from it may, in and of itself, help to free us from the compulsion that characterizes all attempts to become "masters" of technology - for technology cannot be mastered. Instead, it is the destiny of the West. We can be "released" from its grip only to the extent that we recognize that we are in its grip: this is the paradox. (Zimmermann 1990:220)

Internett er en «destiny of the West». Det er et system for å innrullere mennesker i et teknologisk - et teknovitenskapelig - nettverk på teknologiens premisser. Vi logger oss på nettverket på nettverkets premisser, vi aksepterer dets standarder. Hvis vi logger oss på, men ikke aksepterer standardene, vil vi oppleve den ufriheten og frustrasjonen til den som forsøker å sette seg opp mot skjebnen. Hvis vi aksepterer Internetts skjebne kan vi imidlertid oppleve friheten og kreativiteten innenfor dette rommet. Man kan utvikle sine billedskapende evner med grafiske verktøy (slik Mia Lervik viser at skoleelever kan (Lervik u.å.)), og man kan utvikle sine relasjonsbyggende evner og sine identiteter i Internetts mange mellommenneskelige rom (slik f.eks. (Turkle 1996) og (Ebeltoft 1997) viser). Friheten man oppnår ved å skjønne og akseptere sin plass i forhold til en større helhet har vært tematisert av filosofer siden Platon. Det er, med Spinozas ord, et spørsmål om å erverve seg en «intuitiv viten» som gjør at en er «ett med altet» (eller i det minste en lokal del av «altet»). Men friheten krever mer enn bare en personlig holdning. Friheten krever en bestemt type arbeid og investeringer. Den krever det arbeidet jeg ovenfor kalte «naturalisering». For at «skjebne» skal bli «frihet», må skjebnen naturaliseres.

Den type skippertak som staten sto for for tre år siden er noe institusjoner som den norske skole absolutt ikke trenger flere av. PCer er en løpende kostnad. De må inn i driftsbudsjettene. Et skippertak har toppen 5 års levetid. Skal norsk skolevesen bli «digitalt», må det bevilges ressurser til stadige oppdateringer. De IT-ansvarlige må gis tilstrekkelige midler til å kunne veilede de mange (for)brukerne, lærere som elever, hver gang operativsystemet oppdateres og de som ikke elsker å finne ut av sånt på egen hånd trenger hjelp. Internetts skjebne må naturaliseres, må gjøres usynlig, bli som strømmen for fisken som svømmer medstrøms, før man som (for)bruker kan ha glede av det.

Det kan høres ut som jeg her argumenterer for en massiv milliardsatsing på datautstyr i skolene. Det er ikke nødvendigvis tilfellet, og grunnen er som følger.

Som jeg argumenterte for ovenfor kan det å hevde at «Nå gjelder det å bevege seg i forkant av kyberkulturen» ses som et uttrykk for jakten på kontroll. Det er et ønske om å styre den ene «utviklingen», en utvikling som vi for enhver pris ikke må bli «hengende etter». Å innse at Internett er skjebne, er, i tråd med Heideggers koan, å gi slipp på den frenetiske jakten etter å være «masters of technology». Det er å gi slipp på ønsket om å være i «forkant» av dens utvikling.

Vi kan velge å ikke koble oss, eller for eksempel deler av vårt skolevesen, opp mot Internett, og vi kan gjøre det uten å være redd for å tape i «utviklingen». Vi kan smile vennlig til de som hevder at de vinner i utviklingen og tenke vårt; «dem om det». Hvorvidt vi er i «forkant» eller «henger etter» kyberkulturen er helt rivende likegyldig. Det er ikke egnet som premiss for hverken skolepolitikken eller andre politikker.

Jeg har kalt denne seksjonen «kyberfrihet». Ordet kybernetikk stammer fra det greske ordet for styrmann. Kybernetikk er læren om, som Norbert Wiener skrev, «kontroll og kommunikasjon i dyr og maskiner» (Wiener 1948). Kyberfriheten er den mulighet til kreativ livsutfoldelse og demokratisk artikulasjon vi kan oppleve når vi, ved å betale det det koster og ansette de IT-spesialistene som trengs, naturaliserer de materielle og kunnskapsmessige forutsetninger som Internett krever. Men det er også friheten fra den frenetiske jakten på å være i forkant av kyberkulturen.

I forhold til norsk skolepolitikk kan kanskje dette først og fremst bety at vi har bedre tid på oss enn det det ofte gis uttrykk for. Dagens 10-åringer går ikke til grunne hvis de ikke får elektronisk klasserom neste år. «IT-toget» går ikke fra ungdommen en gang for alle. Dette er ikke et argument for å investere mindre i IT til skolene. (Jeg tror heller vi må investere mer, slik at den teknologien som tas i bruk kan naturaliseres på en skikkelig måte.) Men det er et argument for at vi tar oss tid til å tenke og eksperimentere litt mer nyansert med de nye teknologiene. Kanskje kan vi her se til danskene, slik Trude Haram Frølich og Vibeke Kløvstad har gjort (Frølich og Kløvstad 1997).

Danmark har ingen sentrale læreplaner eller IT-planer for «den danske skole». (De har ingen «enhetsskole».) Men de har et sentralt finansieringssenter for IT i skolene, Center for Teknologistøttet Uddannelse (CTU). Senteret disponerer 100 millioner kroner som det skal dele ut i løpet av 5 år, men ingen enhetlig plan for hvordan de skal brukes. Pengene brukes til å finansiere prosjekter som kan være svært ulike hverandre fordi de er lokalt initiert og tilpasset lokale behov. Senterleder Mette Ringsted legger vekt på at de er med på å lage mer «konkurransedyktige» danske skoler, og hvis man vil være kritisk ligger det kanskje et ønske om å være i «forkant av utviklingen» bak dette. Men tanken er også at det er «Det er ... mangfoldet i det danske utdanningssystemet som gjør oss konkurransedyktige», sier Ringstad (Frølich og Kløvstad 1997), og det er de lokale initiativene som finansieres, ikke statsdirigert utviklingsiver. Effekten av (såvel som intensjonen bak) en slik politikk kan i det minste være en mangfoldig heller enn en enfoldig utvikling. Det kan være en mangfoldig utvikling hvor en skole bestemmer seg for å ikke benytte seg av IT i ett eller flere fag, mens de kanskje satser alvorlig på andre felter av IT-bruk. Det dobbelt tvilsomme i planen for «IT i norsk utdanning» er at den forsvarer både behovet for å ikke bli «hengende etter» og enhetsskolen; «IT skal brukes til å bære videre og bygge ut det fellesskap og den tilpasning som er enhetsskolens fremste sikte.» (IT i norsk utdanning, s.7) I kollektiv og enhetlig kamp for kontroll skal altså det norske fellesskap ligge i forkant av Utviklingen.

Innenfor studiene av teknologi og samfunn er det én ting de fleste for tiden synes å samles om; kampen mot «teknologideterminismen», jamfør Bijkers utsagn om at «det er [...] galt å tro at man ikke kan endre og styre teknikken i den retning samfunnet ønsker» (Aftenposten 1998a). Francis Sejersted er en av teknologideterminismens mangeårige motstandere. I Hinsides teknologideterminismen (1997) legger han blant annet vekt på at teknologien ikke er en ekstern kraft. Teknologien er oss. Som sådan er det også mulig å lage en teknologipolitisk konstitusjon. En slik konstitusjonell politikk består i «å legge føringer på den fremtidige utvikling» (27:1997), den består i «å bli utviklingens herre, og ikke dens slave» (24:1997).

Jeg har et par problemer i forhold til disse uttalelsene av Bijkers og Sejersted. Mitt første problem er at de med deres ønsker om styre teknikken og utviklingen, heller å akseptere den som en ekstern kraft, ser ut til å bomme på hva som er problemet - i hvert fall i forhold til Internett. Når regjeringen er redd for at Norge skal bli «hengende etter», når Ungdommenes IT-forum er redd for at IT-toget skal gå fra dem, når Søby vil være i «forkant av [kyberkulturen]» og «tenke raskere enn Bill Gates» (Søby 1996), og når Erik Solheim skriver at «SV har tatt initiativ til et teknologiråd underlagt Stortinget og til årlige teknologipolitiske redegjørelser i Stortinget», og at teknologien er som en flod som verken kan stoppes eller renne fritt, men som «vi må forsøke å lede [...] i riktig retning» (Solheim 1996), så er ikke problemet at de passivt aksepterer «utviklingen». Nei, de vil alle være med å styre og utforme den! De strever kontinuerlig med å holde mennesket og de menneskelige beslutninger i sentrum av begivenhetenes gang. Det virker på meg som om de alle prøver å komme dit hvor en av Intels sjefer, Andrew S. Grove, forstår seg selv å være: «We push technology as fast as we can» (Business Week, 22 desember, 1997), ikke nødvendigvis for å dytte så fort de kan, men for å dytte heller enn å bli dyttet. Men når de prøver å gjøre det, blir de ikke teknologiens «herrer», de blir dens «slaver», det vil si slaver av sin egen frenetiske jakt etter å være, som Zimmermann skrev, «masters of technology». Problemet er altså ikke at politikerne og offentligheten generelt er for mye teknologideterminister. Problemet er heller at de er for lite teknologideterminister. De tar ikke inn over seg at de ikke kan bli masters of technology.

I tråd med Heideggers koan er mitt poeng at vårt forhold til en teknologi som Internett ikke er et spørsmål om å se den som en ekstern eller en intern størrelse i forhold til «oss» (hvor «oss» ikke er «menneskeheten» eller «det sosiale», men en konkret og lokalisert gruppe mennesker og maskiner, for eksempel en skole i Oslo). Det er ved å anerkjenne en teknologi som Internett som en deterministisk, ekstern makt at vi kan fri oss fra dens grep, fordi vi da kan gi slipp på vår egen trang til å kontrollere den - gi slipp på vårt ønske om å «ligge i forkant» heller enn å bli «hengende etter» - og heller konsentrere oss om hvordan vi skal leve med den som en - intern - del av oss.

Mitt andre problem i forhold til Bijker og Sejersteds utsagn er knyttet til at de omtaler «samfunnet» og «konstitusjonen» i entall. Dette kan være problematisk. Det kan da se ut som man i forhold til en global teknologi som Internett argumenterer for en like global politisk konstitusjon eller samfunnsmessig kontroll. En slik global, konstitusjonell kontroll av internettskjebnen vil, som jeg argumenterte for ovenfor, kanskje uunngåelig bli et totalitært teknokrati. Med eksempelet IT i den danske skolen i bakhodet tror jeg derfor at det vi kan gjøre i forhold til internettskjebnen, i tillegg til å gi opp kontroll, det kan og bør vi gjøre på lokalt plan.

Internett og det lokale

I denne artikkelen tok jeg utgangspunkt i Sandy Stones og Sherry Turkles diskusjoner av hvordan Internett kan muliggjøre menneskers mangfoldige og kreative artikulasjoner. Det å gis muligheten til å være et artikulerende subjekt er for oss en menneskerett; vi kaller den «ytringsfrihet». Når Sandy Stone jobber for at cyberspace skal (for)bli et kulturelt rom hvor uttrykket formes av en mangfoldig befolkning heller enn av enfoldig markedsføring, så er det i vid forstand denne retten hun vil sikre.

Artikulasjoner skjer alltid i forhold til et fellesskap. Ytringsfrihet, for at den skal ha noen mening, forutsetter et forum hvor noen lytter med respekt (i hvert fall til den som vinner respekt). Et slikt forum er et «demokratisk» forum. Internettfellesskapene kan være geografisk spredd heller enn geografisk lokalisert. Internett, ser det ut som, eskalerer den utviklingen som gjør naboen til den personen man kjenner dårligst. Betyr så dette at fysisk lokaliserte artikulasjoner - «lokaldemokrati» - blir mindre viktig, og at det å bygge demokrati i «the virtual age» (Stone 1995) i vid forstand dreier seg om å bygge demokratiske rom som er geografisk distribuerte, at det dreier seg om å bygge heterogene fellesskap som krysser landegrensene heller enn å styrke lokaldemokratiet? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror i hvert fall ikke at det bør gjøre det. Og det er på et vis derfor jeg skriver denne artikkelen.

For at Internett skal bli et nettverk av demokratiske rom, må internettskjebnen naturaliseres. Denne naturaliseringen krever disiplinering av kropper - ved at ferdigheter bygges opp, og den krever disiplinering av en lokal økonomi - ved at penger bevilges til det konstante forbruket av datamaskiner og programmer. Hvis Internett skal bli et «sted» for demokratisk artikulasjon og medbestemmelse, synes jeg det er rimelig at også naturaliseringen av Internett skjer i dialog med de hvis kropper og økonomi må disiplineres. Denne dialogen må være fysisk lokal. Den dreier seg om hvordan et visst antall kropper skal dele et visst antall datamaskiner, om hvor de skal ta pengene fra, om hvordan de skal få tid til å oppdatere sine kunnskaper og ferdigheter i forhold til disse maskinene. Dette betyr at lokaldemokrati - muligheten for lokal artikulasjon - ikke kan avløses av et geografisk distribuert demokrati. Lokaldemokratiene er en forutsetning for at Internetts mange kulturelle rom skal kunne kalles «demokratiske».

Å betrakte Internett som en ekstern, deterministisk makt behøver ikke å lede til likegyldighet og apati. En slik betraktning er riktignok dårlig forenlig med en trang til å lede, eller lede i, utviklingen - det være seg ved hjelp av en global konstitusjonell politikk eller ved et nasjonalt høyteknologisk forsprang. Som jeg har prøvd å antyde i forhold til norske skoler, er den imidlertid forenlig med nettopp et lokalt engasjement. Hvis skolene gis ressurser både av kunnskapsmessig og økonomisk art, og samtidig frihet fra statsdirigert angst for å bli «hengende etter», så kan de selv velge hvordan de både vil og ikke vil ta datamaskiner i bruk.

Behovet for lokaldemokrati begrunnes av og til i at det er på lokalt plan man «kjenner hvor skoen trykker». Denne ergonometriske metaforen uttrykker en bokstavelig sannhet av betydning. Det å få et par sko til passe dreier seg om å disiplinere kropp og teknikk (sko) på en måte som gjør at de i sammen naturaliseres. Dvs. at man kan gå naturlig når denne disiplineringen har funnet sted. Å kunne ha et ord med i naturaliseringen av ens egne føtter er viktig «lokalpolitikk» (på individuelt plan). Internetts pionerer og entusiaster har naturalisert internettskjebnen på sin måte, ved at de har vært profesjonelle informatikere og/eller ved at de har bygget mikrodatamaskiner - på gutterommet eller i garasjen - siden de var 14 år gamle. Deres måte å gjøre det på kan ikke generaliseres. For lærere, elever, bibliotekarer og ikke-informatikere generelt må naturaliseringen av internettskjebnen ta andre former. Verken FN(!), EU eller den norske stat vet hvordan en slik naturalisering kan og bør foregå - den er en praksis som så vidt er i ferd med å bli etablert. Det bør derfor legges opp til lokal eksperimentering, ikke sentral (og enhetlig) dirigering. Igjen bør det fysiske «lokalsamfunnet», for eksempel en skole, være den viktigste beslutningsenhet. Etableringen av Internett dreier seg om å lage nye sko til føtter som ennå ikke vet hvordan de skal gå.

Den makten jeg her tar til orde for å etablere er kjent som «mikromakt», makten som er implisitt i de mange «små» relasjoner (mellom mennesker såvel som maskiner). Den er ikke, i Foucaults ord, «a local action [...] which, through the choice of its site, will act radically on the whole» (Foucault, 1980:144). Den er altså ikke revolusjonær. Men troen på at den må være det, er, igjen ifølge Foucault, en av det 20. århundredes store misforståelser (ibid. 144).

Spørsmålet til slutt er hvorvidt lokal makt (eller motstand) kan ha noen som helst innvirkning på «the whole» når det gjelder Internett. Mitt poeng har gjennom denne artikkelen vært at når vi først aksepterer den materielle internettskjebnen, så kan vi være med å forme Internetts mange fellesskap - såvel som å la oss forme av disse. Men kan vi, ved at vi lokalt tilpasser oss internettskjebnen, også forandre denne «skjebnen» - dvs. de sosiotekniske standardene som hele tiden forandrer seg med den eksplosjonsartede veksten i datamaskiners kapasitet? Det er ikke prinsipielt umulig, for eksempel hvis en global folkelig bevegelse nektet å ta i bruk en fremtidig oppdatering av «Windows». (Dette er en bevegelse vi bør begynne å planlegge med en gang!) En slik forandring ville kreve at de standardene som «Windows» forutsetter, såvel som den gamle versjonen av «Windows» var like «globalt» akseptert og naturalisert som det nye «Windows» eventuelt kunne bli globalt motarbeidet. En slik bevegelse kan derfor ikke bli global og folkelig - hvis den noen gang kan bli det - før internettskjebnen i stor grad har blitt lokalt naturalisert. Internett er altså skjebne før det er frihet. Men den lokalt bestemte naturaliseringen av internettskjebnen behøver ikke være passiv, den kan være demokratisk; lokaldemokratisk.

Det rasjonelle egoets drøm om å være herre, om kontroll og lederskap, i eller over «utviklingen», er drømmen om den kirurgiske ingeniørkunst som skjærer vekk det onde og sitter igjen med det gode. Det er en drøm som forholder seg til en statisk, endimensjonal «utvikling», som ikke ser «utviklingens» mangfoldige og ustoppelige forandring. Ingen ting er konstant, verken vekst eller forfall. Hvis vi setter oss ned, puster dypt og smiler mildt, vil vi oppdage at skjebner forsvinner like fort (men dessverre også like langsomt) som de oppstår.

Kreditter
Først og fremst takk til Ingvild Nilsen ved Berg videregående skole, som stillte opp og ga meg verdifull innsikt i bruken av IT i norske skoler. Essayet er for øvrig et resultat av mange små og store diskusjoner ved TMV-senteret. Som sådan er det et kollektivt produkt. Takk til alle , selv om jeg selv tar ansvaret for resultatet. Takk også til Kari-Anne for verdifulle kommentarer. Artikkelen er skrevet ved hjelp av en «Dell OptiPlex GXiM 5299MMX» (med Pentium 200 MHz multimedia prosessor og 64 MB RAM, det var «state of the art» for ikke lenge siden), med Windows og Word 7.0, og ved utstrakt bruk av Internett.


Referanser

Aftenposten
1998a Hånd i hånd med teknologien, lørdag 3. Januar, 1998
1998b Unge krever fri datatilgang, torsdag 8. Januar, 1998

Bateson, Gregory
1972 Steps to an Ecology of Mind, Ballentine Books, New York.

Berman, Marshall
1982 All That Is Solid Melts Into Air, New York: Simon and Schuster.

Business Week
1997 Intel, December 22, 1997, se http://www.businessweek.com/1997/51/971222.htm

Dreyfus, Hubert L.
1991 Being-in-the-World, A Commentary on Heidegger's Being and Time, Division I The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Ebeltoft, Nini
1997 Overalt og ingen steder, Hovedfagsoppgave i pedagogikk, se http://www.uio.no/~ninie/

Foucault, Michel
1980 Power/Knowledge Selected Interviews and Other Writings 1972-1977, New York: Harvester Wheatsheaf.

Frølich, Trude Haram og Vibeke Kløvstad
1997 «Informasjonsteknologi i den danske skolen» i Pedagogisk Profil, nr. 2/1997, se http://www.uio.no/~janea/pedprof.htm

Gibson, James J.
1979 The Ecological Approach to Visual Perception, Houghton Mifflin, Boston.

Gibson, William
1984 Neuromancer, New York Ace Books.

Helmreich, Stefan Gordon
1995 Anthropology inside and outside the looking-glass worlds of Artificial Life, Volume 1, Ph.D. thesis, Department of Anthropology, Stanford University.

IT i norsk utdanning
Plan for 1996-99

Latour, Bruno
1993 We Have Never Been Modern, Harvester Wheatsheaf, New York.

Lervik, Mia
u.å. Kreativitet og "trusselen" fra informasjonsteknologien

Menser, Michael & Stanley Aronowitz
1996 "The Cultural Study of Science and Technology: A Manifesto" i Technoscience and Cyberculture, Aronowitz et al., New York: Routledge.

Moravec, Hans
1989 "Human Culture: A Genetic Takeover Underway", in Christopher G. Langton, Artificial Life, Addison-Wesley Publishing Company, Redwood City, California.

Moser, Ingunn og Brita Brenna
1996 «Hvem er redd for vitenskapen», i ARR Idéhistorisk Tidsskrift, nr. 1, 8. Årgang.

Rheingold, Howard
1994 The Virtual Community - Homesteading on the Electronic Frontier, HarperPerennial.

Risan, Lars
1997a Et studie av design og deltagelse i virtuelle fellesskap, Søknad til KTK, se http://www.hf.uio.no/ktk/forprosjekter/prosjekt006.html
1997b Artificial Life: A Technoscience Leaving Modernity? An anthropology of subjects and objects TMV senterets skriftserie nr. 23, Oslo, se http://www.uio.no/~lrisan/Thesis/thesis.html

Sejersted, Francis
1997 Hinsides Teknologideterminismen, arbeidsnotat nr. 104, TMV-senteret, Universitetet i Oslo.

Sinding-Larsen, Henrik
1993 "Informasjonsteknologi, ansvar og jegets grenser", in Rasmussen og Søby (eds.); Kulturens digitale felt, Aventura, Oslo.

Smith, Merritt Roe & Leo Marx
1994 Does Technology Drive History? The Dilemma of Technological Determinism, The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Solheim, Erik
1996 «Valg av teknologi er valg av samfunn», i Dagbladet, 5. mars 1996, se http://www.dagbladet.no/kronikker/960305-kro-1.html

Star, Susan Leigh
1991 «Power, Technology and the Phenomenology of Conventions: On Being Allergic to Onions», in A Sociology of Monsters: Power, Technology and the Modern World, edited by John Law, Oxford: Basil Blackwell, 25-56.
1994 «Misplaced Concretism and Concrete Situations: Feminism, method and Information Technology», Gender-Nature-Culture Working Paper, Odense Universitet, Danmark

Stone, Allucquère Rosanne
1991 «Will the Real Body Please Stand Up?: Boundary Stories about Virtual Cultures» i Michael Benedikt Cyberspace: First Step, The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.
1995 The War of Desire and Technology at the Close of the Mechanical Age, The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Søby, Morten,
1996 «Vi blir kyborgere», Dagbladet, 29. februar 1996, se http://www.dagbladet.no/kronikker/960229-kro-1.html

Turkle, Sherry
1996 Life on the Screen: Identity in the Age of Internet, New York: Simon & Schuster.

Wiener, Norbert
[1948] 1969 Cybernetics: or Control and Communication in the Animal and the Machine , The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Zimmermann, Michael E.
1990 Heidegger's Confrontation with Modernity, Indiana University Press, Bloomington.


Fotnoter

1. Rheingold har igjen sitert telecom-pioneren John Gilmore. (Rheingold 1994:7)

2. Hun har allergien hele tiden, men hun er bare plaget av den av og til.

3. For de som vil finne ut mer om dette byråkratiet er denne adressen et startpunkt: http://www.isoc.org/standards/

4. Jeg har riktignok fortsatt muligheten, i hvert fall av og til, til å ringe mine kolleger og be dem lagre og sende det aktuelle dokumentet i Word 2.0 format (noe Word 7.0 programmet kan gjøre). Det finnes altså mulighet for menneskelig spillerom, det vil jeg ikke benekte. Men normene vi spiller med har en teknisk komponent som gir dem en ganske «firkantet» karakter. Man kunne også tenke seg at en hel avdeling bestemte seg for å holde seg til Word 2.0, i solidaritet med de som ikke hadde oppdatert. Problemet her er at «en avdeling» består av mennesker med nettverk som når langt ut over denne avdelingen, og at de sosiotekniske konformitetskrav jeg her diskuterer derfor har en global karakter - de er like globale som Internett.

5. Jeg følte at det kanskje var litt akademisk uredelig å la en uttalelse i en avisartikkel, fortolket og oversatt av en journalist, stå for Bijkers syn, så jeg gikk til en av hans akademiske artikler (Bijker 1995). Her fant jeg ikke bare at Bijker skiller samfunnet og teknikken, han skiller samfunnet og teknologien. Han er opptatt av å finne «...better instruments to analyze the development of technology in its relations to society.» (ibid.: 237-238, kursiv i original) Senere i artikkelen legger han vekt på at teknologi og samfunn i sammen utgjør en «sømløs vev» (ibid.: 253), og at man heller bør snakke om «sosiotekniske ensembler» enn om «teknologi» og «samfunn». Det kan altså se ut som han er på vei bort fra en sosiologisk teori som opererer med slike skiller. Bijker introduserer imidlertid begrepet «technological frame» som skal virke som et «bindeledd» («hinge») mellom «the social shaping of technology and the technical shaping of society» (ibid.: 252). Her ser det sosiale og det tekniske for meg fortsatt ut til å være analytiske begreper i en sosiologisk teori, med «teknologisk ramme» som et slags medierende begrep (i en teori Bijker kaller SCOT, «the Social Construction Of Technology approach»). Det ser altså ikke ut som Aftenpostens gjengivelse av Bijkers forståelse er en fortegnelse av hans syn.

Så et lite hjertesukk, mens jeg først er igang: Ord som «teknikk», «samfunn» og «teknologisk ramme» er en del av vårt daglige språk. Som sådan er de helt greie å bruke også i en akademisk artikkel. Problemet oppstår når man gjør dem til såkalte «analytiske begreper» i en sosiologisk «teori», så som når Bijker skriver (når han beskriver sin «SCOT»):

«The third step is to generalize beyond one case study to form a theory of sociotechnical ensembles. The concept of «technological frame» is then proposed to explain the development of heterogeneous sociotechnical ensembles, thus avoiding social reductionism.» (ibid.: 252, kursiv i original).

Dette er for meg sosiologisk/antropologisk teori på sitt verste. Det er en måte å blåse pompøs, autoritativ vitenskapelighet inn i hverdagsord på, uten at man gjør noe annet enn å lire av seg trivialiteter. Hvis ord som «teknologi» (eventuelt «teknologisk ramme») og «samfunn» fortjener spesiell akademisk oppmerksomhet, så er det som empiri i antropologiske eller semiotisk-historiske studier - slik for eksempel Shapin og Schaffer dekonstruerer «natur» og «samfunn» historisk (Shapin og Schaffer 1985) - ikke som opphøyde «analytiske begreper».

6. Bruno Latour har et lignende poeng i We have Never Been Modern. Hans hevder at vertøy, inklusive vitenskapelige måleinstrumenter, ikke er passivt «intermedierende», det vil si noe som står mellom for eksempel det aktive Mennesket og den gitte Naturen. Verktøyet er en aktiv «medierer» (mediator), en agent eller et «kvasi-subjekt» (Latour 1993: 79-82). Det at et verktøy er en aktiv agent, betyr imidlertid ikke at det ikke kan være en del av en annen agent, bare at denne andre agenten er et kollektiv. Når «jeg kjevler kakedeig», er «jeget» et kolletiv av «meg» og kjevla; når «jeg regner ut skatten» er «jeget» et kollektiv av «meg» og en intelligent kalkulator (det er lenge siden jeg regnet ut noe som helst uten at dette jeget inkluderte en intelligent maskin); når «jeg har kopiert artiklene» er «jeget» et kollektiv av «meg», TMV-senterets sivilarbeider, (som sto ved kopimaskinen - mennesker er ofte verktøy for hverandre), og kopimaskinen; når «vi vinner i OL» er «vi» et kollektiv som inkluderer «meg», Bjørn Dæhlie og en hel teknovitenskap.

Det at mennesker blir hverandres verktøy kan være sårt, for eksempel i parforhold. Feminister har problematisert hvordan kvinner på denne måten naturaliseres (Han: «Nå skulle det vært godt med en øl.... Hun reiser seg og går til kjøleskapet). Menn naturaliseres imidlertid også, men de jobbene det naturligvis forventes at de gjør (av kvinner såvel som av andre menn), er andre enn kvinners «naturlige» plass.
Det at mekaniske verktøy også er intelligente agenter kan også være sårt, når man har en menneske-sentrisme å forsvare.

7. Denne mangelen på innrømmelse av hva som kreves materielt, er ikke bare en «forglemmelse». Sammenlign følgende sitater fra IT i norsk utdanning:

«Internasjonalt er det stor aktivitet når det gjelder utvikling av pedagogisk programvare, fra enkle hjelpeprogrammer med staving og gloselæring til avanserte simuleringsprogrammer med bruk av multimedia. Det er viktig at Norge henger med i denne utviklingen [igjen!] og stimulerer til programvareutvikling som ivaretar norske pedagogiske tradisjoner.»

Så, et par avsnitt nedenfor:

«Det er ikke grunnlag for at de ulike aktører kan forvente store økninger i de økonomiske rammer for å kunne realisere planens intensjoner. Realiseringen må i det vesentlige finne sted gjennom at skoleeiere, institusjoner og organisasjoner innretter sin virksomhet inn mot realisering av planen og gjennom at ulike aktører får anledning til å engasjere seg i realiseringen av planen [ved at de begynner å kreve inn skolepenger?]. Aktivitetsnivået innenfor de enkelte tiltak vil bli fastlagt på grunnlag av de årlige budsjetter.»