Magne Lerheim:
Opprettelsen av de samfunnsvitenskapelige studiene ved Universitetet i Bergen
Utdrag fra "Stein Rokkan - universitetsmannen" av Magne Lerheim, trykt i Bernt Hagtvet (red.): Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og inspirator, Oslo: ad Notam Gyldendal 1992. Gjengitt med tillatelse fra ad Notam Gyldendal.
[...]
En junidag i 1963 hadde "fjordabåten" fra Bergen til Hardanger en gruppe uvanlige passasjerer. Det var dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Bergen, historikeren professor Knut Mykland, rektor ved Norges Handelshøyskole, professor Dag Coward, forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt, Stein Rokkan og dosentstipendiat ved Universitetet i Bergen Fredrik Barth. Med i gruppen var også daværende kontorsjef ved Universitetet i Bergen, Magne Lerheim, og gruppens "høyre hånd" Frøydis Naa fra Universitetets administrasjon.
Gruppens reisemål var Baroniet i Rosendal. I fem dager spiste gruppen på baronens vakre porselen, sov i baronens senger og arbeidet i det gamle bibliotek. Det var intense fellesdrøftinger innimellom bidrag fra den enkelte. To måneder senere, 20 august, ble produktet lagt fram: "Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen". Det var en enstemmig inn stilling som til denne dag har øvet avgjørende innflytelse på samfunnsvitenskapene utvikling i Norge.
Blant komiteens forslag var "Utkast til lov om samfunnsvitenskapelig embetseksamen ved Universitetet i Bergen", et lovforslag som i fire korte paragrafer introduserte samfunnsvitenskapelige eksamensenheter i Norge innen cand.mag.-graden (i form av grunnfag og mellomfag) - og en h›yere grad, cand.polit. (candidatus politicarum rerum), som en hovedfagseksamen i samfunnsvitenskapelige fag.
Universitetet i Bergen handlet. Etter en rask høringsrunde ble lovforslaget fra Det akademiske kollegium den 21. januar 1964 sendt til departementet. Den 1. april 1966 forelå lovproposisjonen, og den 31. mai hadde Odelsting og Lagting vedtatt den nye loven. Det ble ikke en særlov for Universitetet i Bergen, men en generell lov om samfunnsvitenskapelig embetseksamen. Daværende universitetsdirektør Olav M. Trovik ved Universitetet i Oslo sørget for at den nye loven også kunne anvendes ved andre norske universiteter.
Loven var en seier for Universitetet i Bergen. Universitets- og høgskolekomiteen av 1961 var i sin innstilling ikke udelt imøtekommende til tanken om å bygge ut samfunnsvitenskapene ved Universitetet i Bergen. Universitetet ville ikke akseptere avvisningen. Det var bakgrunnen for komiteens etablering. Nå forelå også de politiske myndigheters godkjenning av at Universitetet i Bergen kunne etablere samfunnsvitenskapene som et nytt faglig tilbud.
For utviklingen av samfunnsvitenskapene ved norske universiteter fikk loven stor betydning. Den fulgte en mal for eksamensloven som var gjennomført i slutten av 50-årene etter initiativ av daværende ekspedisjonssjef Leif J. Wilhelmsen i Kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet. I 1959 kom det nye lover for historisk-filosofisk og matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen til erstatning for 1920-årenes "Lov om Universitetets lærereksamener". Sentralt i tenkningen sto løsrivelse av universitetenes eksamener fra yrkeskompetansekrav - en selvstendiggjøring av universitetenes utdanningsprogrammer gjennom et gradssystem. Universitetene skulle nå bli noe mer enn "embetsskoler".
For samfunnsvitenskapene kom også andre dimensjoner til ved den nye lov. Den var ikke bare et brudd med "embetsskoletradisjonen", men også med en tysk-kontinental tradisjon med lange magistergradsstudier som preget den samfunnsvitenskapelige utdanning ved Universitetet i Oslo i fag som statsvitenskap, sosiologi og etnografi. Revisjonen av studiegangen i realfag og filologi i 1950-årene hentet inspirasjon fra Storbritannia og USA, men berørte ikke samfunnsfagene.
Nå kom erfaringer fra USA også til å fastlegge nye studieenheter innen samfunnsvitenskapene, selv om en for filologiske og samfunnsvitenskapelige fag ikke gikk så langt i å etablere små eksamensenheter med vekttall, slik tilfellet var ved amerikanske universiteter.
Det sto en samlet komite bak den nye utdanningsprofil for samfunnsvitenskapene ved Universitetet i Bergen. Flere forhold bidro til dette. Det ene var at det ikke var mulig å inkorporere kompetanse og studieenheter ved Handelshøyskolen i et universitetsprogram. Utdanningsprogrammet i en profesjonsutdanning som siviløkonomstudiet kunne ikke tilpasses en åpen universitetsutdanning. Det andre var det differensierte behov for samfunnsvitenskapelig utdanning for det norske samfunn. Den samfunnsvitenskapelige utdanning måtte, etter komiteens syn, bygge på en bred innsikt i samfunnets problemområder. Det var ikke nok å være sosiolog, eller etnograf, eller statsviter. Det var ønskelig med en kombinasjon av disiplin-innsikt. Endelig var det i spenningsfeltet mellom de ulike samfunnsvitenskapelige disipliner at nye, faglige problemstillinger kunne få sitt utspring. Det var både en selvstendiggjøring av de mange samfunnsvitenskapelige fag og en strategi for at disse skulle virke i nær kontakt med hverandre - et tverrfaglig perspektiv.
De fem arbeidsdagene i Baroniet i Rosendal representerte sluttsteinen i en lang arbeidsprosess. Komiteen var nedsatt to år tidligere og holdt i alt 14 møter. Helt avgjørende for komiteens arbeid var en 14 dagers rundreise til nordiske universitetet for å studere deres erfaringer med ulike programmer i de samfunnsvitenskapelige fag.
Alt før rundreisen var tanken om eksamenform og studieenheter, slik det senere ble lagt fram i komiteens forslag, akseptert som den viktigste arbeidshypotese. Tanken var å bygge opp fagene med grunnfag, mellomfag og hovedfag til en selvstendig samfunnsvitenskapelig grad, men også med mulighet for å kombinere humanistiske og/eller naturvitenskapelige eksamensenheter med samfunnsvitenskapelige.
Møtene med de faglige miljøer ved Universitetet i Oslo ble et antiklimaks. I klartekst fikk "gruppen fra Bergen" vite at sosiologi som mellomfag og hovedfag ville ødelegge for den gunstige utvikling som faget nå var inne i. Mindre skarpe var ikke sosialøkonomene som gjorde det klart at økonomi i andre enheter og med en annen profil enn sosialøkonomisk eksamen ved Universitetet i Oslo aldri ville bli akseptert i fagmiljøene og at kandidatene ville bli betraktet som halvstuderte røvere.
Drøftingene ved de øvrige nordiske lands universiteter var preget av en helt annen grad av åpenhet og redegjørelser om gode og mindre gode erfaringer. Det var først og fremst fagkolleger av Rokkan og Barth, og i noen grad Mykland, som ble diskusjonspartnere i Helsinki og Tampere, i Stockholm, Uppsala, Lund og Göteborg, i København og Århus.
Finlands erfaringer med en egen "forvaltningseksamen" og forvaltningsutdanning var entydig ringe. Sveriges erfaringer med en juridisk-samfunnsvitenskapelig eksamen likeså. Professor Max Sørensen i Århus ga komiteen en forelesning om forskjellen mellom jus som dogmatisk fagstudium med sikte på profesjonsutøvelse og rettslære som del av et samfunnsvitenskapelig studium. Det var også vellykkede erfaringer som var gjort: oppslutningen om et ett års studium i sosiologi i Stockholm og nødvendigheten av statistikk og "harde empiriske data" i samfunnsvitenskapene i Uppsala.
Med disse nordiske erfaringer og forslaget om "Lov om cand.-polit.-eksamen", kunne komiteen si at en av dens målsettinger var tilfredsstilt, nemlig "å foreslå en utdanningsvei som kan bidra til å dekke (samfunnets) behov for samfunnsvitenskapelig utdannet arbeidskraft".
Et hovedspørsmål sto imidlertid tilbake. Hva skulle denne utdanningsveien fylles med faglig sett? Hvilke fag burde etableres? Hvilken faglig innsikt var det behov for i samfunnet? Var det i samfunnsvitenskapene skjedd en faglig differensiering av betydning for komiteens forslag? Kunne en etablere faglige enheter som var dekkende for samfunnets behov?
Det var nå Stein Rokkans lærdom kom til sin fulle utfoldelse. Han fulgte samfunnsvitenskapene bakover i historien til mellomalderens universiteter, han beskrev framveksten i forrige hundreår, han hadde innsikt i fagenes status og differensierte profil ved dagens universiteter, i Europa og i USA. Han hadde ikke mindre innsikt i samfunnsmessige forhold og formulerte de samfunnsmessige behov for innsikt og ekspertise for datid og framtid, slik de ikke har vært presisert verken tidligere eller senere. Og aller viktigst: han hadde evne til å finne sammenhengen mellom de samfunnsmessige behov og de utdanningsprogrammet som burde etableres og fagenes status som forskningsfelt.
Komiteen arbeidet som et team, og alle ytet sine bidrag. Det er likevel ikke urettferdig overfor noen å peke på at denne delen av komiteens innstilling ble preget av Stein Rokkan. Her finner vi vurderinger av massekommunikasjonens betydning i og for samfunnet og dermed behovet for å utdanne fagpersonell for media og for TV. Her blir de sosiale tjenesters betydning i det framtidige samfunn understreket og at dette var utdanninger som hørte hjemme ved universitetet og ikke ved sosialhøgskolene alene. Her pekes det på at faget statsvitenskap mer er en enhet i sitt innhold enn i metode og bør deles i to fag, nemlig sammenlignende politikk og offentlig administrasjon. Ikke minst var det forslaget om å etablere et utdanningsprogram i databehandling for samfunnsvitenskapelige behov, et fag som senere ble kalt informasjonsvitenskap.
Et tilbakeblikk i dag på den samfunnsvitenskapelige formasjon som Stein Rokkan foreslo, forteller at tretti år senere er ikke samfunnsvitenskapelige utdanningsprogram i Norge blitt tilført nye fag eller dimensjoner utover de Stein Rokkan la grunnlaget for i 1963.
Med henvisning til Survey Research Center i Michigan, National Opinion Research Center i Chicago og Data Library ved Yale, ble grunnlaget lagt for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og faget informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Men Rokkans ambisjon gikk lenger enn å skape fag og faglig infrastruktur. "Dette behovet for tverrvitenskapelig samarbeid har (også) fått konkret uttrykk i oppbyggingen av felles forskningsenheter ved universitetene", heter det i innstillingen. Det har et særlig perspektiv for den faglige utvikling av adferdsvitenskapene: "Gjennom den systematiske oppbyggingen av det empiriske grunnlaget for adferdsvitenskapene, vil det etter hvert bli mulig å bryte ned mange av de tradisjonelle grensene mellom disiplinene og utvikle et enhetsperspektiv på forskningen. Med dette siktepunkt ble fagene og den faglige infrastruktur etablert. Det videre faglige perspektiv, slik Stein Rokkan sa det, er bare i liten grad blitt ført videre ved universitetene.
Stein Rokkan var også opptatt av universitetsfagenes historiske utvikling, som han formulerte slik: "Utviklingen fulgte ikke noen systematikk; den tok form etter de konkrete praktiske behov for informasjon og ekspertise, og den ble sterkt p†virket av selve veksten i kunnskapsmassene og av de tekniske muligheter for † mestre disse massene." Nøkkelordene "samfunnets behov for ekspertise", "veksten i kunnskaper" og "tekniske muligheter for å mestre og nyttiggjøre seg kunnskapene" formidler samtidig viktige elementer i Rokkans samfunnsmessige og vitenskapelige grunnsyn. Hans historiesyn faller sammen med det Århus-professoren Olaf Pedersen legger til grunn når han i 1979 i sin bok om De europæiske universiteters tilblivelse (Dansk Gyldendal) peker på at middelalderens universiteter også strevde etter "at im›tekomme påtrængende behov fra samfundets side". Det er sammenhengen mellom klart uttrykte praktiske funksjoner og utdanningsprogrammet, grunnet på en teoretisk innsikt og systematikk, som er grunnfilosofien i komiteens innstilling fra 1963, ikke minst preget av Stein Rokkan.
[...]
Det var et historisk lykketreff som skapte grunnlaget for utviklingen av samfunnsvitenskapene ved Universitetet i Bergen i 60-årene og de tidlige 70-årene. Lykketreffet var å ha et historisk-filosofisk fakultetsråd og en dekanus for fakultetet som professor Knut Mykland, som ikke bare så sitt eget historiefag som samfunnsvitenskap, men også hadde perspektiv vidt nok til å la fakultetet ta det økonomiske ansvar for utbygging av de moderne samfunnsfagene. Lykketreffet var å kunne ha vitenskapspersoner av internasjonal klasse som professor Fredrik Barth og professor Stein Rokkan som ledere, snart supplert av professorene Knut Dahl Jacobsen og Ørjar Øyen - for å nevne de første som kom. Det spørsmålet som uvegerlig melder seg etter tretti år, er om samfunnsvitenskapene i Bergen kan skape en faglig fornying nå som alle utviklingslinjer som 63-komiteen trakk fram er blitt etablert.
Fredrik Barth og Stein Rokkan hadde det til felles at de ved Universitetet i Bergen fikk sine første, faste universitetsstillinger. De hadde begge tapt konkurransen om stillinger ved Universitetet i Oslo noen år tidligere. Dette er ikke lett å forstå når en leser vurderingene til de internasjonale kapasiteter som bedømte deres professorkompetanse til stillinger i Bergen noen få år senere.
[...]
Helge Ostbye Helge Østbye, 22.06.95.